SøkMaritistel (Monografi)
Ingen naturlegemidler med marietistel er registrert i Norge. En grunn til dette kan være at indikasjonsområdet for Silybum-preparater, leverlidelser, anses som så alvorlig at det er uegnet for egenbehandling. Et preparat basert på marietistel, "Legalon", er imidlertid oppført i Felleskatalog over farmasøytiske spesialpreparater ("Felleskatalogen") og i Norsk legemiddelhåndbok for helsepersonell som mulig medikament ved forgiftning med hvit og grønn fluesopp. Slik behandling skal utføres av lege, ikke som egenbehandling!
Marietistel er i "Urtelisten" (Forskrift om legemiddelklassifisering av 27.12.1999, § 4) definert som handelsvare og ikke som legemiddel.
Tradisjonell bruk
Det finnes litteratur tilbake fra førkristen tid som viser at marietistelen ble brukt som medisinplante. En gammel legende påstår at planten har fått sitt navn fra de hvite stripene på bladene, som ble sagt å komme fra jomfru Marias melk.Det foreligger betydelig dokumentasjon i form av "urtebøker" m.m. på at marietistel har vært i kontinuerlig bruk i medisinen gjennom middelalderen, og i folkemedisinen har den vært anvendt fram til vår tid. Den folkemedisinske anvendelse spenner over et vidt område - noen eksempler: som avføringsmiddel ved kronisk forstoppelse, mot gallestein og mot åreknuter. Det desidert viktigste anvendelsesområdet, både i skolemedisinen og folkemedisinen, har imidlertid vært som middel mot leverlidelser.
Marietistel har i tillegg til medisinsk anvendelse også vært nyttet som grønnsak.
Innholdsstoffer
Fruktene av marietistel inneholder fet olje, fytosteroler og slimstoffer - dette er stoffer som er vanlige i planter, og de er neppe av betydning for den farmakologiske effekten av marietistel. Polyacetylener, som også er rapportert i planten, antas heller ikke å være av betydning i denne sammenheng.På 1960-tallet ble det oppdaget et stoff i marietistelfrukter som fikk navnet silymarin, og dette antas å være virkestoffet ved medisinsk anvendelse. Kort tid etter ble det vist at silymarin var en blanding av flere nærstående stoffer: silybin (av og til kalt silibinin) som hovedkomponent, og noe mindre mengder av isosilybin, silychristin og silydianin. Disse stoffene hører til en meget stor stoffklasse, flavonoider (se egen artikkel). Marietistel-flavonoidene har imidlertid en svært spesiell struktur som skiller dem fra andre flavonoider. Marietistelfruktene er forholdsvis rike på disse stoffene; vanligvis utgjør de 1-4% av totalvekten. Den amerikanske farmakope setter et minstekrav på 2% silymarin, den tyske på 1.5%.
Vitenskapelige undersøkelser, kliniske studier
Marietistelens flavonoider har vært undersøkt inngående, og det foreligger et stort antall vitenskapelige artikler om deres kjemi og farmakologi.Mesteparten av de studiene som er gjort, er relatert til det viktigste bruksområdet for marietistelpreparater; leverlidelser. Det er påvist en rekke biologiske aktiviteter for Silybum-flavonoidene, og det er sannsynlig at flere av dem er involvert i de helsemessige effekter av disse stoffene. Den relative betydning av disse effektene i forhold til hverandre er imidlertid fremdeles omdiskutert.
Silymarin og silybin har antioksidanteffekt i seg selv, og kan også øke det cellulære antioksidantforsvar ved å øke aktiviteten av enzymet superoksid dismutase. Antioksidanteffekten kan være av betydning for en annen effekt som Silybum-flavonoidene har, nemlig som stabilisatorer av cellemembraner og som beskyttelse mot inntrenging av toksiner i levercellene.
En annen form for antioksidanteffekt er hemming av enzymet 5-lipoksygenase, som katalyserer dannelsen av leukotriener. Dette er stoffer som kan være involvert i inflammatoriske lidelser (betennelser).
En effekt som trolig er av betydning for regenering av skadede leverceller, er øket proteinsyntese, som leder til raskere nydanning / reparasjon av cellekomponenter. Det var lenge uklart hva som var grunnen til denne økede proteinsyntesen, men det ser nå ut til at det skyldes stimulering av et enzym med det noe tungvinte navn DNA-avhengig RNA-polymerase I.
Det foreligger undersøkelser som tyder på at silymarin / silybin kan hemme dannelsen av fibrose. Det er tenkelig at dette også kan være av betydning for den leverbeskyttende effekten, men foreløpig foreligger det stort sett bare data fra dyreforsøk, så virkningen i mennesker er usikker.
En rekke andre effekter av silymarin / silybin er beskrevet, hovedsakelig i cellekulturer eller i cellefrie testsystemer, men det er foreløpig ikke kjent om disse har noen klinisk betydning og hvilken rolle de eventuelt spiller for den medisinske virkning. Antiulcereffekt, immunmodulerende virkninger og regulering av aktiviteten av flere viktige enzymer er noen få eksempler.
Som nevnt over er leverlidelser hovedområdet for behandling med marietistel-preparater, og det er på dette området det foreligger undersøkelser om kliniske effekter i mennesker.
Terapi ved forgiftning med hvit og grønn fluesopp synes å være det området hvor
silybin- / silymarinbehandling er best akseptert. Av etiske grunner kan man ikke gjøre randomiserte, placebokontrollerte kliniske studier på dette. Imidlertid ser det ut til at overlevelsesprosenten øker ved slik behandling. Trolig er effekten større jo tidligere behandlingen settes inn, men det er rapportert om virkning ved behandling 72 timer etter forgiftning.
For flere andre leverlidelser foreligger det randomiserte, dobbelblindede, placebo-kontrollerte kliniske studier. Dette gjelder alkoholbetinget leverskade, virushepatitt, og toksin- / legemiddelindusert leverskade.
Opplegget ved de forskjellige studiene, pasientgruppene, behandlingstiden, og de parametre som måles, varierer sterkt. Det er derfor vanskelig å vurdere resultatene fra forskjellige undersøkelser opp mot hverandre. I tillegg kommer at en del av de studiene som er publisert (det gjelder nok kanskje i hovedsak de eldre) kan være av nokså svak vitenskapelig kvalitet.
Som en følge av dette er resultatene sprikende. I flertallet av undersøkelsene forbedres en eller flere parametre - blodnivåer av leverenzymer (ASAT, ALAT m.fl.) er det som oftest er undersøkt. Dette er tilfelle for alkoholbetinget leverskade, men virkning på overlevelse er uklar, selv om noen av studiene tyder på effekt her også. Lignende trender (om enn varierende) kan ses for pasienter med cirrhose, både alkohol- og ikke-alkohol betinget. Det må imidlertid understrekes at det beste ved alkoholbetinget leverskade er å kutte alkoholinntaket!
For akutt og kronisk virushepatitt synes det også å være en tendens til bedring av blodverdier for leverenzymer, men det er uklart om dette gjelder alle former for virushepatitt. En "Cochrane Report" om hepatitt C og medisinplanter konkluderte med at det foreløpig ikke foreligger tilstrekkelige data til å anbefale noen av de preparatene som var undersøkt.
Det foreligger noen få kliniske studier av marietistelpreparater ved løsemiddel- og legemiddelindusert levertoksisitet. Det ble funnet bedring i noen av de målte parametre (eks. leverenzymer, peroksideringsprodukter) ved løsemidler som toluen og xylen og ved medisiner som fenotiaziner, butyrofenoner og en rekke tuberkulosemidler, men ikke ved anti-Alzheimermidlet tacrin.
Oppsummert er det en tendens i retning av leverbeskyttende effekt for marietistelens flavonoider som er i overensstemmelse med de resultatene man har fra in vitro ("i glass") forsøk og dyreforsøk, men på de fleste områder foreligger det for lite kliniske data til at man kan komme med begrunnede terapianbefalinger.
Marietistel-preparater har vært foreslått som potensielle medikamenter ved hudlidelser, hyperlipidemi og flere andre lidelser, men her foreligger det neppe kliniske data foreløpig, selv om in vitro-data og resultater fra dyreforsøk kan være lovende.
Dosering og formulering
Silybum-flavonoidene tas forholdsvis dårlig opp fra mage-/tarmkanalen, og ved fluesopp-forgiftning gis slike preparater (i form av et vannløselig derivat) som infusjon intravenøst.
Ellers er oralt inntak det vanlige, og da bør det anvendes preparater med et standardisert og høyt (over 70%) innhold av silybin / silymarin. I de fleste kliniske forsøk som er gjort, har det vært brukt dagsdosering på 0.2 - 0.6 gram, gjerne fordelt på to eller tre doser. Et kombinasjonspreparat med fosfatidylkolin (lecitin), "Silipid", er angitt å ha større biotilgjengelighet, og det har vært foreslått at man her kan dosere lavere, f.eks. 100 mg tre ganger daglig.
Siden Silybum-flavonoidene er lite løselig i vann, vil vannuttrekk (te) ikke være en egnet formulering for disse stoffene.
Interaksjoner og forsiktighetsregler
Den akutte giftigheten av Silybum-flavonoider er meget lav; en dosering på 5 g / kg kroppsvekt i rotter ga ikke forgiftning. Heller ikke synes skadelige langtidsvirkninger eller fosterskade å være påvist i dyreforsøk. Data fra langvarig anvendelse i mennesker synes imidlertid å mangle.Det har vært rapportert at Silybum-flavonoidene in vitro kan hemme noen former av enzymet cytokrom P450, som deltar i omsetning av legemidler i kroppen, og teoretisk kan dette gi opphav til legemiddelinteraksjoner. Slike interaksjoner ser imidlertid ikke ut til å være rapportert i praksis.
Bivirkninger som hodepine og kløe har vært rapportert i noen få tilfelle, men i placebokontrollerte forsøk har disse opptrådt like ofte i placebogruppen. I en del tilfelle har silymarin blitt rapportert å ha en laksativ (avførende) effekt.
Allergiske reaksjoner kan forekomme (som tilfellet er med de fleste medikamenter). En kasusbeskrivelse forteller om svette, magesmerter, diare, oppkast og slapphet hos en pasient, som forsvant da behandling med et silymarinholdig preparat ble stoppet. Det ble imidlertid påpekt at det var uvisst om det var silymarin eller et annet innholdsstoff i preparatet som ga opphav til symptomene. Personer med kjent allergi mot kurvblomster bør nok være forsiktige med marietistelpreparater.
Generelt synes Silybum-flavonoider å ha en god sikkerhet. Selv om slike stoffer har vært anvendt på gravide kvinner med leverlidelser uten å gi synlige skadevirkninger, bør man nok være forsiktig her så lenge det ikke foreligger mer data, og likeledes under amming.
Litteratur
Det foreligger over tusen vitenskapelige artikler om marietistelen, dens innholdsstoffer og virkninger. En meget rikholdig oversikt er tilgjengelig over Internett:Mulrow C, Lawrence V, Jacobs B, Dennehy C, Sapp J, Ramirez G, Aguilar C, Montgomery K, Morbidoni L, Arterburn JM, Chiquette E, Harris M, Mullins D, Vickers A, Flora K (2000) Milk Thistle: Effects on Liver Disease and Cirrhosis and Clinical Adverse Effects. 149 sider. AHRC (Agency for Healthcare Research and Quality) Publication No. 01-E025, AHRQ, Rockville; sammendrag med peker til fullstendig versjon: http://www.ahrq.gov/clinic/epcsums/milktsum.htm. Aksessert 31.3.2002.
Noen andre nyere oversiktsartikler:
Anonym (1999) Monograph: Silybum marianum (Milk Thistle).
Alternative Medicine Reviews 4, 272-274.
Combest WL (1998) Milk Thistle. U.S. Pharmacist 23, nr. 9.
http://www.uspharmacist.com. Aksessert 31.3.2002.
Flora K, Hahn M, Rosen H, Benner K (1998) Milk thistle (Silybum marianum) in the Therapy of Liver Disease.
American Journal of Gastroenterology 93, 139-143.
Foster S (1999) Milk thistle, Silybum marianum. American Botanical Council, Botanical Series 305, 1-8.
Fraschini F, Demartini G, Esposti D (2002) Pharmacology of Silymarin. Clinical Drug Investigation 22, 51-65.
Luper S (1998) A Review of Plants Used in the Treatment of Liver Disease: Part 1. Alternative Medicine Reviews 3, 410-421.
Morazzoni P, Bombardelli E (1995) Silybum marianum (Carduus marianus). Fitoterapia 66, 3-42.
Pepping J (1999) Milk thistle: Silybum marianum. American Journal of Health-System Pharmacy 56, 1195-1197.
Saller R, Meier R, Brignoli R (2001) The Use of Silymarin in the Treatment of Liver Diseases. Drugs 61, 2035-2063.
Skottová N, Krecman V (1998) Silymarin as a Potential Hypocholesterolaemic Drug. Physiological Research 47, 1-7.
Sonnenbichler J, Sonnenbichler I, Scalera F (1998) Influence of the Flavonolignan Silibinin of Milk Thistle on Hepatocytes and Kidney Cells. American Chemical Society Symposium Series 691, 263-277.
Wellington K, Jarvis B (2001) Silymarin: A Review of its Clinical Properties in the Management of Hepatic Disorders. BioDrugs 15, 465-489.
Marietistelen er også behandlet i en rekke oppslagverker om medisinplanter, f.eks.:
Barnes J, Anderson LA, Phillipson JD (2002) Herbal medicines, 2. utgave. Pharmaceutical Press, London, s. 341-348.
Bisset NG, Wichtl M (1994) Herbal Drugs and Phytopharmaceuticals. Medpharm, Stuttgart, s. 121-123.
Blumenthal M, Goldberg A, Brinkmann J (red.) (2000) Herbal Medicine. Expanded Commission E Monographs. American Botanical Council, Austin, s. 257-263.
Foster S, Tyler VE (1999) Tyler´s Honest Herbal. A Sensible Guide to the Use of Herbs and Related Medicinals. 4. utgave, Haworth Herbal Press, New York, s. 253-255.
Hamilton WR, Stohs SJ (1998) Hepatic Effects of Herbal Remedies. I: Miller LG, Murray WJ (red.): Herbal Medicinals. A Clinician´s Guide. Pharmaceutical Products Press, New York, s. 37-49.
Gruenwald J, Brendler T, Jaenicke C (red.) (2000) PDR for Herbal Medicines, 2. utgave. Medical Economics Company, Montvale, s. 516-520.
Robbers JE, Tyler VE (1999) Tyler´s Herbs of Choice. The Therapeutic Use of Phytomedicinals. Haworth Herbal Press, New York, s. 75-79.
Weiss RF, Fintelmann V (2000) Herbal Medicine, 2. utgave, Thieme, Stuttgart, s. 108-111.
Werbach MR, Murray MT (2000) Botanical Influences on Illness, 2. utgave. Third Line Press, Tarzana, s. 34-35, 53-55, 186-187, 278-280, 308-309, 332-335, 362-363.
Fagredaksjonen 2003
Følgende produkter inneholder Maritistel:
Solaray GPH Mariatistel ekstrakt
Copyright NONA 2001. Angi kilde ved gjengivelse av innhold.
« Tilbake